Professorale uttalelser og vitenskap

Nå har man inntrykk av at nesten alle universitetslærere er professorer. Enda underligere er det å møte unge mennesker som når man spør hva de driver med, uten den minste sjenanse sier: – Jeg er filosof. De betrakter seg som kollegaer av Platon og Aristoteles, Kant og Kierkegaard bare fordi de har tatt en eksamen i filosofi ved universitetet! Det er like meningsfylt som om en som har studert de gammeltestamentlige profeter, skulle gå rundt å kalle seg ”profet”. Hva driver du med da? Jeg er profet! – Så langt KAP

Jeg har i den senere til hevdet at det ikke finnes dummere mennesker enn professorer. Min påstand er begrunnet i en rekke uttalelser i media som viser at de ikke forstår noe som helst av menneskets realitet. Nå fant jeg årsaken i en bok av Josef Ratzinger. Han sier (tatt ut av en annen sammenheng riktignok): Denne oppsplittingen av utsagnene springer ut av en logikk som omhyggelig sorterer og karakteriserer de forskjellige aspektene, og som nok tilfredsstiller en strengt professoral tenkning, men ikke det levendes mangfold hvor et sammensatt hele skal komme til uttrykk.

Menneskets realitet består av to ting: fakta og følelser. Professorer er faktaorientert – derfor bommer de svært ofte.

Høyesterettsjustitiarius Tore Schei uttalte i et intervju følgende:
Man må ta innover seg at vitenskapen vet adskillig mindre enn den tror at den vet!

I sin siste bok (vi skriver januar 2015) har KAP en fantastisk god uttalelse:

Professoralt vrøvl smykket med trylleordet «forskningen». Jeg ser professor dr. juris Beate Sjåfjell levende for meg…