Våre kunstnere

Hamsun vs Undset
Selv i høyverdig prosa er det ofte rytmen som styrer ordvalget, og når en leser synes en forfatter skriver godt, er det ikke minst tekstens rytmiske kvaliteter som bevisst eller ubevisst virker inn på bedømmelsen. Hamsun er en uoversettelig sanger, selv når han ”spiller med sordin”. Når Sigrid Undset kan virke tung på labben, skyldes det at hennes språk er umusikalsk; man taper intet ved å lese henne i oversettelse. Storheten i hennes diktning ligger i kunnskapen, nøyaktigheten, de presise observasjonene, det vide overblikket ned til de minste detaljer. Hun hører til dem jeg jevnlig leser om og om igjen, og til tross for knudrete setninger erobrer hun meg hver gang, som Hamsuns absolutte motsetning. Som diktere er de våre to største, synes jeg, og de står helt alene ytterst på hver side. Det tjener Svenska Akademien til heder at det fikk øye på dem begge. Kjell Arild Pollestad

Tarjei Vesaas i Kimen
-Det er huset heime som får slå ring omkring dei som kjem derifrå….. Heimen minkar ikke ved det.
-Det var kona hans som kom. Det var en stor part av verda hans som kom. Den djupe kvila hans – hadde det vori!

Ibsen og Peer Gynt
Den norske tendensen til å være fornøyd med fantasien istedenfor å kreve suksess i virkeligheten blir godt beskrevet i Ibsens skuespill Peer Gynt. (Gosh – er det det vi ser I Per Gynt? Da har det glipt hos meg. Jeg har aldri forstått verken Peer Gynt eller Ibsen. Skuespillet har – for å si det med vår største forfatter gjennom tidene – vært som dramatisert tremasse for meg.)

Fritt etter Hans Gude
«Min sjel suger til seg den deilighet som omgir meg i naturen. Og kan jeg gjengi det i klare og fargerike bilder, så vet jeg at jeg gjør noe godt. Hvorfor skal ikke noe av det som virker på meg, igjen virke på andre? Som jeg levende oppfatter det jeg ser, må jeg klare å gjenskape det for andre omkledd i kunstens rene og sindrige former, slik at det kan gå like inn til menneskenes hjerter».