ENEBOERLIV

Kjell Arild Pollestad, bokorm og løsgjenger, en av vår tids beste samfunnsrefsere.

Når du kjenner deg igjen – er littaraturopplevelsen sikret.

Viktige og festlige poeng fra boken:

Arbeidskirker

Når man på et vanlig norsk tettsted får øye på en bygning som i formen ikke knytter seg til noen tradisjon, men spriker i alle retninger og kunne ha vært alt fra en gigantisk transformatorkiosk til et skihopp, vet man at det er den lokale ”arbeidskirken”, reist som et monument over en arkitekt ingen lenger husker navnet på, men som etter bygget å dømme må ha vært lite innforlivet med den kristne tradisjon og symbolverden. Jeg blir agnostisk stemt straks jeg kommer inn i slike kirker, med stoler som ville passet bedre på en kafe` og grelle lysbildeskjermer til formidling av salmeskatten.

Bibliotek

Gamle bøker dufter ikke bare av ærverdig støv, men bringer med seg en velgjørende atmosfære av gammel lærdom og opplyst enevelde.

”Vi slapp ikke inn i huset. Jeg skulle gjerne ha sett bokhyllen, for jeg så i blikket hans, og hørte det i tausheten, at den var stor”.

Troskap

Enhet og samhold er ikke tuftet på like meninger, men på en en felles tro som er sterkere enn alt som kan skille. Derfor er jeg fremdeles i enhet med biskopen. Han satte meg i gapestokken. Om jeg mistet Bernt som venn, er han fremdeles min biskop og gjenstand for min daglige forbønn. Jeg har flere venner som ikke skjønner en slik troskap mot en institusjon som har gjort meg så mye ondt. Men sannheten er at det heller ikke finnes noen institusjon som har gjort meg så mye godt.

Kristelig uvitenhet

Pollestad: Jeg var innom Krogedal kristlige bokhandel på jakt etter en spesiell utgave av Snorres Kongesagaer. Er det ei bok? Spurte ekspeditrisen.

AG: Jeg gikk nok omtrendt samtidig selv til Bok og Media i Ålesund, men jeg spurte etter Pollestadutgaven av Snorre. Den er nylig utkommet, sa jeg.

– Hun gikk til PC-en og studerte litt: Vi har den bare som klassesett i engelsk utgave altså….(tygg, tygg, tygg)
– Nei, nei, jeg snakker om Pollestads nye oversettelse til norsk fra gammel Islandsk. Det er helt nylig utgitt på Gyldendal.
– Hun studerte litt mer i sin PC, men konkluderte med at jeg bare kunne få den på engelsk. Jeg gav opp. Et besøk hos Haugenbok på nett løste denne som de fleste andre forespørsler. Jeg hadde bare dårlig tid denne dagen, og ville ha den med en gang. Dårlig tid er en dårlig ide.

Uvitenheten lever i fred med alt og alle og skammer seg aldri. Den ser ingen grunn til det, aller minst når den er ”kristelig”.

Politisk korrekte bedrevitere

Grunnen til at nobelprisen aldri falt på pave Johannes Paul 2., var ikke at han ikke var stor, men at prisutdelerne var så sørgelig små. De fikk en støkk i seg da Moder Teresa takket for prisen med en moralpreken som ikke falt i god jord. Den bittelille, men så uendelig store nonnen fra Albania, tok opp vern om det ufødte liv mitt i ansiktet på de politisk korrekte bedreviterne her i landet så det gikk kaldt nedover ryggen på dem.

De samme ”politisk korrekte” har fått kongen til å legge bort den høyreiste gamle tiltalen ”Kjære landsmenn” til fordel for ”kjære alle sammen”. Det er trist at noen vil sosialdemokratisere den fantastiske institusjonen som det norske kongedømmet er – inkludert Ingerid dronningspire.

Symbol for nasjonen

Statministeren er helt irrelevant som symbol for nasjonen. Det kan bare kongen være, eller kromprinsen. Kanskje grunnen til at jeg mener det er at vi som fremdeles holder fast ved religionen, er oss mer bevisst på hvilken kraft som ligger i nedarvede symboler.

Trangen til adspredelse

Å lese en kriminalroman eller se en fotballkamp kan være underholdende mens det står på, men er egentlig like bortkastet tid som å legge kabal. Trangen til adspredelse er et uttrykk for menneskets nød og elendighet. Vi søker adspredelse for å slippe å ta virkeligheten inn over oss. Våre helsemyndigheter kjøpte 3 millioner vaksiner i 2009 mot ”svineinfluensaen”. Det kostet landet 200 millioner kroner. Så irrasjonell blir frykten i et samfunn der vi er så innsauset i offentlig vrøvl at ingen får fred til å tenke det Kierkegaard har kaldt ”dødens tanke.”

Frustrerte lærere

En frustrert lærer uttrykte seg slik; det finnes faktisk grenser for hva man skal finne seg i…

… og det er her hun tar feil. Det finnes ikke lenger grenser. Vi må enten finne oss i hva som helst av livsfornektende vrøvl, eller trekke oss helt tilbake.

I min alder er det dessuten en påkjenning bare å se gutter med lue på hodet innendørs. Det er et symbol på et skolevesen og en oppdragelse som har kapitulert.

Fred og ro?

Menneskene tror at de i all oppriktighet søker fred og ro, men er i virkeligheten bare opptatt av at det må skje noe.

Mattilsynet

Fjellet er snart tomt for sauer og kyr, budeiene er døde og den gode osten de laget forbudt av Mattilsynet. (Anne Marie – hvor er du?)

Respekt for religionene

Jeg tror fullt og fast at Jesus er veien, sannheten og livet, men jeg er ikke blind for alt som finnes av sannhet, skjønnhet og visdom i all ekte menneskelig søken. De som oppriktig søker Gud, vil finne noe de kan kjenne igjen i alle disse store religiøse tradisjonene.

Noen konklusjon trekker jeg ikke i mine foredrag, men jeg håper den tanken streifer enkelte av mine tilhørere, at alle disse tradisjonene er nærmere virkelighetens verden, og mer i samsvar med menneskets verdighet, enn hele den snevre gudsfornektende velferdsideologien som har tatt plass hos de fleste i det rike Vesten. Vi lever på mange måter under vår verdighet i velferdskuvøsen, vi kobler av i stedet for å koble til.

Salmeboka

Selv om de fleste i vår tid henter det lille de trenger av poesi fra andre kilder, vil salmeboken fremdeles være den viktigste leverandør av poetisk ”brukskunst”. Riktignok går ikke så mange til gudstjeneste lenger, men de fleste blir døpt, mange blir kirkelig konfirmert og viet og nesten alle får kirkelig begravelse. Da er salmene uunnværlige. Det er derfor en kulturell begivenehet av rang når det kommer en helt ny Norsk Salmebok, enten journalistene skjønner det eller ikke.

Det finnes selvsagt mye bra, men generelt er KAP lite imponnert av det han ser. Han skriver:

Mindre imponerende er forsøket på å innfange pinseunderet mellom to permer. Oda ni oofe fee står det på nr. 330, og på 390 Yakanaka Vhangeria. Det er Ghana og Zululand. På 519 kommer turen til Nigeria: Wa, wa, wa Emimimi. Vi skjønner at det er det politisk korrekte ”globale perspektiv” som skal gjøres gjeldende, men det er kuriøst, ja, det virker dumt, selv med banale norske oversettelser under. Hvordan ville det lyde om menigheten i Notre-Dame i Paris skulle synge No livnar det i lundar? Ville det ikke føles som om de holdt oss for narr? Er ikke dette bare en ny variant av kulturimperalismen fra misjonsmarken? Alle vi som er trette av den satans ”globaliseringen”, burde i det minste få ha et asyl i salmeboken.

Høyere utdannelse

Nå skal alle ha ”høyere utdannelse”. Det er selvsagt meningsløst, for flertallet av de unge mangler intellektuelle forutsetninger for å ta imot den undervisningen vi fikk i det gamle gymnaset. Enda færre har noe å gjøre på et universitet. Det skjønte til og med politikerne. Derfor la de ned gymnaset og svekket universitetet. De ofret kunnskapsskolen for likhetens gode sak. Det samme gjorde svenskene før oss, og delvis også danskene, men ikke finnene. Resultatet er den rå og selvtilfredse kunnskapsløsheten som nå oser mot oss på alle kanaler og i de fleste spalter.

Politikerne vil selvsagt aldri innrømme at de har nedlagt kunnskapsskolen. Hele prosjektet ble i alle etapper kamuflert under politisk korrekt ”nyspråk”: Det kaltes ”reformer”, sogar ”kvalitetsreformer” og ”kunnskapsløft”. Alle skulle gå på ”videregående skole” (et misfoster av et ord, for det er ikke skolene som går videre, men elevene). Alt som fulgte etterpå ble ”høgskoler”, og nå har vi i tillegg snart fått et universitet på hver knaus. Det er flere professorer enn det før var lektorer, og akademiske grader blir knyttet til yrker som ikke hører hjemme på et universitet.

Sunn fornuft sier: En utdannelse alle kan ta, kan ikke være ”høy”, for ”høyere utdannelse” krever også en viss høyde under topplokket. Livets skole har lært de lærenemme at den høyden ikke er allemannseie. Det sørgelige er bare at så få av våre politikere har gått livets skole. Dermed er det trange kår for den sunne fornuft.

Common sence is not so very common – er et godt gammelt ordtak.

Kroen i Byrkjedal

Jeg ringte mor som kunne fortelle at kroen hadde fått nye eiere. Mer skulle det ikke til. Det ligger en kortsiktig vinning i å slurve med kvaliteten så langt utenfor alfarvei. Ingen gidder å kjøre flere mil for å spise likegyldig mat. De unge jentene som serverte, virket også så uinspirerte at de heller burde ha solgt nylonstrømper eller badehåndklær.

Børre Knutsen (han som ikke lot oss drepe våre barn i fred – OM Stamnestrø)

Han var naiv nok til å tro at det fantes en Kirke i Norge. Men det viste seg å være et statlig religionsvesen med en like stor åndelig makt som det veivesenet har. På spørsmålet om hvordan han oppfatter seg selv, svarer han; Jeg er en Peer Gynt som forsøker å være Brand, med den følge at folk stort sett oppfatter meg som En Folkefiende.

Jeg vet det lyder veldig ekstremistisk, men jeg synes det er galt å ta liv. Enda galere synes jeg det er å gjøre drap lovlig. Galest av alt forekommer det meg imidlertid å drepe de aller svakeste. Det er det hele. Vil du ha en sigar? (Når jeg leste denne setningen – gikk jeg rett til www.haugenbok.no og bestilte «En prest og en plage av Nils Christian Geelmuyden, jeg har jo for ikke lenge siden lest «Sannheten på bordet» av den samme mannen. Fristelsen ble for stor. En prest og en plage står til forventningene – løp og kjøp alle som en.)

Børre Knutsen har forresten et godt utgangspunkt med hensyn på hva staten bør bedrive; tenne gatebelysningen, plukke opp fylliker og passe på Norges Bank. Nå svulmer den (staten) imidlertid opp og vil styre oss langt inn i privatlivets fred. Ta pappaperm sier Lysbakken. Han representerer en ideologisk klåfingret bande av politikere og byråkrater. (Herlig sagt.)

Det er hjerteskjærende å leve i et land der de fleste er mer opptatt av pelsdyrenes kår enn hva som skjer med en fjerdedel av alle ufødte. Uten broder Børre ville ingen ha hørt deres stemme. De fleste holder seg for ørene.

Nåde før rett

I Italia heter Justisdepartementet ”Ministeriet for nåde og rettferdighet”. Slik må det være der kristendommen preger kulturen. Nåden kommer før rettferdigheten.

Hva er nåde? Pollestad mener at humor er det nærmeste gløtt man kan få. Ikke dumt.

Om lovgivning generelt

En lov som ligger så til de grader hinsides alt som er menneskelig og rimelig, vil selvsagt avle mer hykleri enn det som godt er.

Bård Hoksrud blir tatt på fersken i Riga

Jeg satt med vantro foran skjermen og så ansvarlige redaktører rose journalistene som bare hadde vært ute på djevelskap. Motivet deres var å knekke en mann, sansynligvis fordi han tilhørte et parti de mislikte. Så trampet de på ham mens han lå nede. Den nye ”moralen” kjenner ingen nåde. Innenfor den moral som fortjener sitt navn, ville stortingsmannen fått tilgivelse og de to journalistene sparken.

Mediesamfunnet

Mange lever i den tro at det er virkeligheten de ser på Dagsrevyen, hører på Dagsnytt eller leser om i avisen, og dette er en overtro mediene lever høyt på. Men slik er det ikke. Virkeligheten er det livet vi lever, ikke det bilde av livet som mediene gir. Mediene har ofte ideologiske baktanker for å styre våre meninger og oppfatninger i en viss retning. Men det meste er ren underholdning, for å sikre seertall, lyttertall og opplagstall. Det er ikke informasjon, men pirring, det vil si underholdning. Selv etter katastrofer ser vi dette mønsteret. Det var ikke bare i Kong Herodes dager at det var underholdning å få hoder på fat. Det ”selger”, som det heter, og her ligger nøkkelen til alt.

Dagsnytt burde handle om dagens nytt og ikke om det som kunne vært. Den 12. August i 2012 gikk det er jordskjelv i Iran. Dette fikk en setning: Flere hundre var omkommet, flere tusen skadet. Skulle vi tro vår statskringkaster, hadde det denne søndagen ikke skjedd noe annet i verden enn sport.

22. juli 2011

22 juli var midt i den hellige norske fellesferien. Politiet er pålagt å være like hellige som alle andre. Men syndebukk ble de. Beredskapen var ikke god nok. Ingen utdannelse, ingen beredskap, kan sikre at folk i en katastrofe gjør det etterpåklokskapen mener de burde ha gjort.

Åndslivets minimumskrav

Når noen sa til Pater Nordheim at de verken røkte eller drakk, svarte han alltid; Nei jaså, lever de som et dyr, De? Åndslivet har sine minimumskrav (Gålå, Cochem, Alexandra, osv.)

Velferdskuvøsen

Det er underlig hvor absurd hele vår velfredskuvøse virker straks den møtes av et fritt og suverent menneske med ordet i sin makt.

Glede

I dag tar jeg fri fra alt arbeid grunnet glede.

Feminismen

Det gjøres mer vesen av kvinnedagen her til lands enn av påske og pinse til sammen. Feminismen er nå praktisk talt opphøyet til statsbærende ideologi. Det er forskjell på jenter og gutter. Denne selvfølgelige naturligheten har statsfeminismen for lengst satt seg fore å motarbeide, ut fra den naturstridige teorien om at kjønnsforskjellen bare er en sosial fordom som kan avskaffes gjennom en målbevisst påvirkning og oppdragelse. Samfunnet skal kjønnsnøytraliseres. Kjønn skal ut av språket. Barna skal dresseres til å leve med henner, ikke han og hun. Sverige har alt innført det. I Frankrike har man gått motsatte veien. Der er det ikke lenger tillatt å sier lærer om en kvinne, der heter det lærerinne. Men: Sunne innstinkter vil beseire forkvaklet ideologi. Hvis ikke er det ute med oss. Vive la Difference.

Tenker vi etter, er naturen fremdeles en kraft å regne med, for selv om damene nå har gått med gylf i førti år, har naturen enda ikke tatt hintet.

Plommetreet i prestegårdshagen

Ett år gav det ikke en eneste plomme. ”Du må gi det et sår,” sa en venn som har greie på trær. Jeg skal noen hakk i det. Året etter stod det i full blomst og grene ble tunge av plommer. Livet gikk raskt fra å være klosterbroder til å bli mer produktiv enn noen gang med hode og penn. Pollestad spør: ”Hadde Gud tillatt all djevelskapen bare for å bringe meg på rett hylle?”

Ekteskapet

Ekteskapets formål er å føre slekten videre; det ligger bokstavelig talt i sakens natur og har vært en selvfølge i alle kulturer til alle tider.

Arne Rettedal

Rogaland har hatt to store høvdinger med tusen års mellomrom, Erling Skjalgsson og Arne Rettedal. Arne Rettedal er kjent for følgende replikk: Jeg har bestemt oss.

(Jeg ble godt kjent med Arne Rettedal i 1977, i min tid som anleggsleder ved Vegkontoret i Rogaland. Det skulle bygges ”vegutløsning for Høllesli” som det så fint het, og Rettedal var formann i fylkesvegstyret. I og med at det var jeg som skulle stå ansvarlig for selve utbyggingen, var det også naturlig at jeg var sentral under befaringen fylkesvegstyret skulle ha i området. Jeg disponerte også et statlig råskinn av en hurtiggående båt, og var lokalkjent i Lysefjorden etter å ha stått for kontrollen med bygging av nytt fergeleie i Lysebotn året før. Årsaken til at fylkesvegstyre skulle på befaring, var at Arne Rettedal skulle ha medlemmene med seg i nødvendige bevilgninger til prosjektet.

I og med at jeg var skipper, falt det også naturlig at Rettedal av og til tok turen ut fra cabinen og pratet med meg som stod ved roret om faktaopplysninger. Lengde på tunneller, mengder, kostnader osv.

Han spør plutselig; Tror du dette lar seg bygge for 5 mill? Hva, sier jeg. 5 mill går med det første året. Jeg har akkurat laget ferdig en kostnads- og ressursplan. Den forteller meg at vi minst må regne med 11,3 mill for å sluttføre prosjektet.

Han svarte kort: Du har nok helt sikkert rett i det, men det forteler du altså ikke resten av det utvalget som sitter i cabinen her. Da blir det nemlig ingen vei til Høllesli. Vi holder på det overslaget som har ligget på bordet vårt i lange tider. Ikke sant?

Bevilgninger kom, bevilninger ble øket, og prosjektet ble ferdigstilt. Slik bygges landet.

Skyttsengler

De fleste skyttengler er uten vinger. (Jf. Salme 34,8)

Eneboer i ånden

Det er mulig å være eneboer i ånden midt i vrimmelen, og så sant man holder seg for seg selv, kan man leve et åndelig liv med en mengde mennesker rundt seg.

Frihet

Di meir ein mann finn ut ut at han ikkje treng, di friare vert han (fra avsnittet om Arnfinn Haram).

Et upraktisk menneske, som aldri brydde seg om penger og hadde en livsfilosofi som rommet erkjennelsen av at livet ble både enklere og bedre hvis man lot være å ha lyst på det som var utenfor rekkevidde (fra avsnittet om Oddrun, KAP’ kusine).

Arnfinn Haram

Han hadde en flott sangstemme. Når han sang ”Med Jesus vil eg fara”, kunne alle høre at han virkelig hadde lyst til det. Mannen kunne ”gjæra ugløymande inntrykk på einskildmennesket berre på den tida det tek å tøma ein halvliter med øl. Han hadde helse som hest og flyteevne som en sunnmøring – sa han. Men han døde tidlig, bare 63 år gammel. KAP skriver (eller referer en minnetale):

Men då eg dagen etter hans død las tidebønene for dei døde, var det som om Arnfinn smilte under teksten, og eg skjøna at det for ein mann som han, kanskje var som eit kjærtekn fra ein god Far å få gå fra altaret og høgmessa ein solskinnsdag og sykla ut i Nordmarka og rett inn i æva.

Doksologi

Flere ganger daglig bøye kne og prise Herren. JF. Cliff Barrows

Statskirken – folkekirken

En bedre beskrivelse av min egen kirke har jeg ikke sett. Den finnes på side 124, 22. mai 2012. Løp og kjøp Eneboerliv tvert.

Konfirmasjon

KAP er på Finnsnes hos sin søster Elin (nesten 20 år yngre enn KAP) som har konfirmant. Han skriver:

Jeg syntes det var som i går at jeg satt med ukegamle Ingard på fanget i Nybygda. Elin hadde nærmest vært på gråten da hun ringte: ”Han forandrer seg hver dag, og ingen av dere kommer og ser ham!” Det var i juni 1997. Jeg dro øyeblikkelig. Og nå sto han her som konfirmant. Jeg var rørt. Men høytiden forsvant straks inngansgsalmen var sunget. Siden bestod sangen av banaliteter på engelsk, som sikkert kunne skape stemning rundt leirbålet på en konfirmantleir, men som var fullstendig malplassert i en bunadkledt norsk festgudstjeneste. Det er tøv å si at de unge vil ha det slik. De vet ikke hva de vil ha, for de aner ikke hva kirken har å tilby. Men om de ikke gir uttrykk for det, kan de likevel ha sans for høytid, for skjønnheten i en gammel salme, for tekster som blir ordentlig lest og fremført. Dessuten skal ikke kirken spørre etter hva de vil ha, men gi dem det beste den har å tilby: Sannheten om menneskelivet, i en ramme av skjønnhet og høytid. Det gjør ingenting om de ikke skjønner alt, snarere er det en fordel, for det man forstod og synes var viktig som femtenåring, har liten vekt når man er femogfemti. I stedet får de ørene proppet fulle av pinlig pjatt, ren svada, from klingklang. Man later som om de unge er noe de ikke er, og Ingard er ikke den eneste som rett som det er må se brydd ned i gulvet. Å være ”kompiss med Jesus” er ikke noe en normal konfirmant har en naturlig trang til. De som plager dem med slike intimiteter, må ha glemt hvordan det er å være femten år. Det verste er at det hele er så utrolig godt ment at jeg nesten får dårlig samvittighet bare av å konstantere elendigheten. Alt var grundig og vel forberedt, presten var samvittighetsfull og ordentlig, og selve konfirmanthandlingen vakkert regissert. Men de unge får stener for brød når voksne mennesker later som om de er på deres nivå. De trenger noe å strekke seg etter, og dessuten en solid motstand, så de vet hva de skal bruke opprørstrangen til.

Gudtjenesten i kirken

En bedre beskrivelse av forholdet har jeg ikke sett. Den finnes på side 143, 2. september 2012. Vil du lese det – må du rett og slett kjøpe boken. Eneboerliv heter den.

Avsnittet kan oppsummeres slik; Den norske kirke er forfalt til et vassent religionsvesen hvor takhøyden i realiteten erstatter trosbekjennelsen. Korrekt oppfattet. Det er bare et spørsmål om tid før kirkelokkene må forstumme i flerkulturalismens navn. Ingen mennesker er flerkulturelle eller verdinøytrale. Det er en umulighet. Den Norske Kirke er i ferd med å melde seg ut av kirken. En kirke styrt av folketflertallet kan ikke forvalte en sannhet åpenbart av Gud. Den er et teologisk monstrum, en frafallets synagoge, om så pastor Gelius roper ”kjææælighet” til han blir blå i ansiktet.

Historien

Den er i det lange løp en rettferdig dommer.

Oblater ved nadverden

For å si det med en gammel fransk pater, krever de industriproduserte oblatene en dobbel trosakt: Først må man tro at det er brød og ikke papir, dernest at det er Kristi legeme.

Bibelsk kristendom

I stedet for å dømme hverandre skal vi dømme oss selv. Da ville klimaet blitt et helt annet, både i menighetene og i verden. Men det faller vår natur tungt å leve rett.

Mennesker med et vennlig ord til alle

Burde fredes.

Moralen

Den nøden og sorgen som ligger som et tungt skår i julegleden hos alt for mange i vår tid, er alle de brutte bånd, all den havarerte kjærligheten, all den barnelidelse som er forbudt å nevne, men som er en følge av at vi er kommet på avveier i forhold til livets grunnverdier. Vi måler fremskrittet i barnehageplasser til de små og sykehjemsplasser til de gamle, og innbiller oss høylytt og nyrikt at vi bor i verdens beste land. Men vi ligger på verdenstoppen i selvmordsstatistikken, antall sprøytenarkomane, nerveproblemer blant ungdom og oppløste hjem. Derfor er intet viktigere enn å finne tilbake til kjærligheten, den livslange, som i likhet med vinen blir edlere år for år.

Eisbein mit Sauerkraut

Han kom trett av reisen frem til Hotell Vier Jahreszeiten i Hamburg, der han ofte tok inn. I restauranten ville han straks ha en av sine livretter, Eisbein mit Sauerkraut (syltelabber med surkål), men i tretthetens uoppmerksomhet kom han til å si Eisenbahn mit Sauerkraut (jernbane med surkål). Den skjelmske kelneren, som kjente ham fra mange besøk, var rask med svaret:

– Möchten Sie mit oder ohne Lokomotive, mein Herr. (Skal det være med eller uten lokomotiv?)

Historien minner meg om en opplevelse i Loen. Under en kvalitetsrevisjon på Stryn Betongelement AS skulle jeg bortom Joker for å kjøpe noe å spise. Tanken var at potetlomper med noe kjøttpålegg kunne gå bra, i og med at jeg ikke hadde verken kniv eller gaffel for hånden. Jeg spurte da en av betjeningen hvor jeg kunne finne potetlomper. Hun så på meg å sa; skal do ha dem med batteri?

En mil om dagen

Kort fortalt; du blir sprekere om du går en mil hver dag, enn om du går en halv…

Likegyldigheten

Den omseggripende religiøse likegyldigheten har mildnet frontene, og de unge lever hva religion angår for det meste i uvitenhetens uskyldtilstand.

Gammel sivilisasjon

Første stopp var Heddal stavkirke, der vi hadde sett frem til en liten stille stund. Men ved døren satt en gutt og forlangte sytti kroner pr. person for å slippe oss inn. Så barbarisk er landet vårt blitt. I det såkalt ”kriserammede” Italia går vi gratis inn i hver eneste romerske kirke, til og med i Pantheon. De kunne tatt inn hundretusener hver eneste dag, men de lar være. Gammel sivilisasjon gjør en slik kremmerånd utenkelig. Jeg skammer meg på Norges vegne.

Les om forfatteren Kai Skagen den 25. Oktober 2013

Skremmende om statsfeminismen.

Latin i hverdagen

Ingen forlanger at kringkastingsansatte skal kunne latin, og vi er taknemlige for at det finnes noen blant dem som kan norsk.

Det må stå i stil

Vi lever i et samfunn der alt står mer og mer i stil, og der man blir stadig mer tilfreds med å være et stilbrudd.

Vrøvl

Professoralt vrøvl smykket med trylleordet forskning pesenteres normalt som objektiv sannhet.

Forskning på kjønnsidentitet

Forskning på kjønnsidentitet kan man trygt overlate til gamle jomfruer av alle kjønn og i stedet la naturen gå sin gang.

Koffert på hjul

(Jeg bruker som alle vet min gamle brune uten hjul, som alle ler av, av samme grunn som KAP.)

KAP ..og siden jeg er uten koffert på hjul, sparer jeg omgivelsene for den infernalske ramlingen på brosteinene over torget..

Jon Kristian Sletteberg

Artig at han er en venn av Pollestad. Da har vi en felles kjent KAP og jeg. Jon Kristian var rett ofte vikarprest i Siljan de årene Vivian (min kone) var organist i kirken der. Men det ble aldri noen duett med meg på trombone og Jon Kristian på kornett. Det var bare nære på.